Den varme vårdagen kjølner av i kveldingen. Jeg ligger stille i teltet og nyter en fantastisk konsert. Måltrostens lette og lystige toner iblandet den vakreste sang av alle, svarttrostens mollstemte vers. Slike kvelder kjenner man at man lever. Roen senker seg, og jeg sovner.Vårnattas ro avløses av baskende vinger og forsiktige knepp i mørket. Spillet er igang, bygger seg opp. Kampen for å leve og for å gi liv. Instinktene som ligger så dypt, preger spillplassen idet morgenlyset siger innover. Jeg er der, får oppleve alt sammen. Nede i bygda starter dagen, gjøremålene og arbeidet. Tiuren letter, flyr opp i et beitetre, knepper litt, spiser litt og hviler seg god til neste morgen, til neste kamp. Jeg legger meg ned i soveposen, lukker øynene, lytter og sanser.Tenker at livet er ikke så verst :-)













