Høstsonate IV

Høstsonatens fjerde og siste sats blir et bilde fra krattskogen. Jeg rusler langs en elv omgitt av tett og kaotisk krattskog. Høsten har lagt sitt tyngende mørke over skogen. Høstfargene som gjorde trærne så vakre, har falt, og  bladene ligger som et brunt teppe på bakken. Av jord er de kommet, til jord skal de bli. Det er en stille melankoli som råder. Trærne henger dystert med hodet. De greide ikke reise seg igjen etter at blytung snø tvang dem på kne forrige vinter. Jeg setter meg ned, kikker inn i den kaotiske skogen og tenker at høsten og årstidene har en fin symbolikk inn i våre liv. Det er dager med farger og energi, dager med dans og glede og det finnes dager der høstmørket får råde. Jeg tusler ut av skogen og begir meg på hjemveien. Jeg kommer tilbake. Neste gang vil kanskje små grønne energirike blad og farger lyse mot meg når vårsola igjen tvinger liv inn i krattskogen.