Stillhet

Gjevilvassdalen sover. Høstnatta går sakte mot tidlig morgen. Lyset vil igjen tvinge nattemørket bort. Dalen er tynget av tåka som snart vil danse flyktig mellom trær og fjell når sola utpå morgenen tiner nattekulden og løfter tåka opp og ut i uendeligheten. Det er stillheten som rår. Ikke en stillhet med fravær av lyd, men den naturlige stillheten. En stillhet med lyd. Lyden av bjellene på sauene som er hentet ned fra fjellet for vinteren, lyden av en kvinand som flykter forbi og lyden av en liten stein jeg plukker opp og lar møte vannflaten i et stille ”plopp”. Slike morgener fylles man med en indre ro det kan høstes av i vårt hverdagslige stress.